Når arkitekturen dør - Åsgård skole

I tre år har jeg dokumentert barneskolen Åsgård skole i Ås, fra elever og ansatte flyttet ut av den - til en midlertidig modulskole i nærheten, i 2019 - til den ble revet i 2021. Flyttingen ble gjort i påvente av rivning av "gammel" skolen og ferdigstilling av den nye skolen, etter planen høsten 2023. Deler av denne dokumentasjonen er ment formidles via utstillinger. 

Tekst og fotografi: Knut Werner Lindeberg Alsén

Triptykonene (under) ble første gang stilt ut i Ås kulturhus i desember 2021, som del av medlemsutstillingen til Ås kunstforening . Bildene er del av en større serie om Åsgård skole, fotografert i perioden 2018 til 2021.

Med disse triptykonene ønsker jeg å ta betrakteren med meg inn i en ny og raskt forgjengelig estetikk, som har oppstått når de første vinduene til skolen ble knust etter at den ble forlatt. Jeg retter blikket inn mot det vakre i hærverket, inn i det usynlige i arkitekturens død. En død som i dette tilfellet er en konsekvens av en politisk prosess - som er konteksten. 

I en annen delserie belyse ressursspørsmålet knyttet til dødsprosessen til arkitekturen. Åsgård skole. Bygget er fotografert både innvendig og utvendig i dette tidsrommet.   

Den politiske prosessen har pågått over mange kommunestyreperioder, med mange politiske konfrontasjoner fram til man samlet seg om et flertallsvedtak om endelig rivning og nybygg, Denne beslutningen ble tatt av kommunestyret i Ås 19. mai 2020.    

Forlatt og død skole
Skolen ble som sagt forlatt, og etterhvert transformert til et spøkelsesbygg fram til saneringen som startet opp sommeren 2021: Flere gravemaskiner spiste seg systematisk gjennom bygningsmassen av betong, stål, glass, tegl, aluminium, plast og treverk. 

Men de første tegnene på bygningsforfallet var tilgroing, soppdannelser, avflassing og råte. Naturen forsøkte på sitt via å ta tilbake det som var sitt. Etterhvert påfølgende forsøpling og hærverk som knuste vindusglass som det første tegn på hva som var i vente. Dette var kun et mellomspill før entreprenørenes nådeløse saneringsmaskiner kom inn i skolegården. Deler av skolen ble delvis brukt som avlastningsrom for Kulturskolen i Ås, en privat kunstner og til slutt som kommunens første koronasenter. Men så var det slutt.    

Formålet med dokumentasjon har vært å følge den bygningsmessige prosessen fra bygningsmassen ble forlatt til den var helt borte. Sanert. Dette var en arkitekturdød midt i mitt umiddelbare nærmiljø. Jeg er nær nabo til skolen, i Ås sentrum. 

I en arkitektursamtale med en arkitekt - i Roma, faktisk utenfor Panteon (år 27 f.Kr.) over et glass vin - falt ordene om at "arkitekturen er ikke avsluttet før bygget er revet". 

Åsgård-arkitekturen fikk sin endelige avslutning sensommeren 2021. Da alt av bygningen var jevnet med jorden, helt flatt. Og ingenting stod tilbake. I påvente av Fønix. 

Et annet spørsmål - og selvsagt svært filosofisk - er om denne bygningen virkelig var Åsgård skole etter at den ble forlatt? Eller om Åsgård skole de facto alltid vil være der hvor elever og ansatte til enhver tid oppholder seg. I dag i sine midlertidige lokaler utenfor sentrum. At Åsgård skole egentlige ikke fantes der den engang ble forlatt for å bli til ruiner? At den kun blir skole når elevene kommer tilbake når nybygget er innflyttingsklart?  

Overordnet kan man stille det samme spørsmålet til Ås sentrum, eller en by for den saks skyld:  Hva er en by? Er det slik at en by kun er sammensatt av de menneskene som til enhver tid oppholder seg i og blant de bygde omgivelsene? Sagt på en annen måte: At jeg er del av Ås når jeg er i Ås, og som slutter å være del av Ås når jeg beveger meg til Athen? Hvis så, blir jeg jo del av Athen når jeg er der. Disse spørsmålene ble utledet under en intervjusamtale (podcast) med en nordisk urban byplanlegger. Hun mente dette, og senere har jeg undret meg over svarene hun gav.   

Selvsagt er kan dette være et lite, og enda mindre praktisk spørsmål å stille. Men for meg har det blitt nok en påminnelse om at det er menneskene som skal være i sentrum i utviklingen og videreutviklingen av god arkitektur og rom. Ikke for bygget for bygget skyld, eller arkitekturen i seg selv. Arkitektur skal være god for oss som ferdes i og mellom den. Og så skader det ikke at bygget har gode estetiske verdier, ned til minste detalj. 

Også vakker i sin dødsprosess.