Møt billedkunstner Sigrun Werner

31.07.2024

Drømmen om Afrika

TEKST / PODKAST: KNUT WERNER LINDEBERG ALSÉN 

Avtalen var å møte billedkunstner Sigrun Werner utenfor Østbanehallen. Solskinnsdagene var tilbake. En skyfri himmel omfavner hovedstaden. Turistene spankulerer begjærlige, og kjemper om forevigelsen av seg selv foran den fire og halv meter lange bronsetigeren som gløder i sommersola.

At vi treffes ved Tigeren på Jernbanetorget er ikke tilfeldig. Få steder i Oslo passer bedre å samtale om ville dyr enn hos det kjente kattedyret til den prisbelønte billedhugger Elena Engelsen. Vi skal snakke om ville dyr og kunst. Om Afrika. Og om Sigrun. 

Foto: Knut Werner Lindeberg Alsén
Foto: Knut Werner Lindeberg Alsén

Etter å ha klappet tigeren oppsøker vi en kafé inne i den gamle vognhallen til Østbanehallen, som i sin tid ble tegnet av arkitektene Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno, og ferdigstilt i 1882. Fra 2012 ble hallen transformert til et velfungerende kjøpesenter med spisteder og hotell.

«Jeg har en stooor drøm. Jeg heter Sigrun Werner, er kunstner og har en stor kjærlighet for det sørlige Afrika og dyrene der. Nå er jeg invitert ned til kattedyr-reservatet «Panthera Africa» i Sør-Afrika for å hente inspirasjon og bli kjent med dyrene der, og vel hjemme igjen vil jeg jobbe ut et kunstprosjekt inspirert av disse møtene.».


Slik starter et Facebook-innlegg Sigrun publiserte tidligere i sommer. Hun startet en liten innsamlingsaksjon som skal bidra til å finansiere noen av utgiftene til et kunstprosjekt hun skal gjennomføre sammen med eierne av «Panthera Africa» i Sør-Afrika. 

Panthera er et kattedyr-reservat som tar vare på store kattedyr som har vært utsatt for grusomme påkjenninger, og som skal reddes fra døden. Sigrun appellerer nå til venner og bekjente om støtte til reisen i august.

Trollbundet av Afrika

- Det sørlige Afrika med dyrene, menneskene, kulturene og naturen har trollbundet meg, og inspirert meg enormt, forteller Sigrun. - Jeg følte meg hjemme samme sekund jeg gikk ut av flyet på min første tur til Afrika. Noe som overrasket meg veldig, bekjenner hun.

Høsten 2016 ble Sigruns drøm om å reise til Afrika til virkelighet, en lengsel hun hadde båret på gjennom hele oppveksten ble endelig oppfylt. Etter hvert ble drømmen om Afrika formet til skapende kunst basert på møter med dyr, mennesker og storslått natur fra reisene. Kunstuttrykkene var fotografier, tegninger og oljemalerier. Turene til Sigrun har vært frivillig deltaker på ulike forskningsprosjekter, noe som har gitt henne mange store opplevelser, mye erfaring og nye venner, og flotte bilder fra dyrene og menneskene hun har møtt.

I Namibia deltok hun som frivillig på et forskningsprosjekt om den afrikanske villhunden og elefanter. I Sør-Afrika var hun del av et neshorn-prosjekt som beskyttet dyrene fra krypskyttere. I Zimbabwe møtte hun løver og elefanter. Det var der hun traff ungløven «Africa» som har blitt et av hennes kjente bilder. Under turene åpnet motivvalget seg, og hun fattet større interessert for å tegne menneskene hun møtte.

- Fram til jeg landet i Zimbabwe hadde jeg stort sett vært ute på savannen på prosjekt, uten særlig kontakt med lokalbefolkningen. I Namibia møte jeg San-folket, urbefolkningen som kjent for sin perlekunst. Disse menneskene gjorde sterkt inntrykk på meg, forteller hun.

I Malawi jobbet Sigrun på «Lilongwe Wildlife Trust», like utenfor hovedstaden. I 2022 besøkte hun «Panthera Africa» i Sør-Afrika. Høsten 2023 reiste hun til «Serea Camp» i Masai Mara i Kenya, til magiske dager på savannen og fantastiske møter med Masaiene. 

Foto: Privat
Foto: Privat
Tegning: Sigrun Werner (Copyright)
Tegning: Sigrun Werner (Copyright)
Foto: Privat
Foto: Privat
Tegning: Sigrun Werner (Copyright)
Tegning: Sigrun Werner (Copyright)
Tegning: Sigrun Werner (Copyright)
Tegning: Sigrun Werner (Copyright)
Tegning: Sigrun Werner (Copyright)
Tegning: Sigrun Werner (Copyright)

Sanse, oppleve og takknemlighet

Møtet med Afrika har påvirket Sigrun som menneske og som kunstner. På dette gigantiske kontinentet ble barndommens drømmer om og den lange lidenskapen for dyr og kunst tilstrekkelig innfridd.

- Da jeg kom ned for første gang ble hodet mitt blir fylt av inntrykk, lukter, lyder og opplevelser. Det tok flere måneder før jeg maktet å bearbeide inntrykkene mine om til ferdige bilder, forteller hun.

På utenlandsoppholdene fotograferer Sigrun og lager skisser, men har lært seg å legge bort kamera og tegnesaker «for å være til stede der og da».

- For å sanse og oppleve, forteller hun.

- Jeg blir alltid inspirert til å tegne og skape bilder fra turene. Dyrene og menneskene. Jeg elsker å tegne mennesker og dyr jeg blir kjent med og får et forhold til. Det er min måte å uttrykke kjærlighet og takknemlighet til dem på, vedgår hun. 

Alltid kjent på dragningen

At Sigrun gjennom oppveksten har kjent dragning til Afrika er forståelig: Hennes far ble født på naturvakre Madagaskar, hvor han – avbrutt av to år i Norge - vokste opp som misjonærbarn til han var 11 år. Under oppveksten fant Sigrun mye inspirasjon og lot seg fasinere av de flotte bildene av gassere og eksotisk natur og pyntegjenstander i stua til besteforeldrene, medbrakt fra misjonsoppholdene på øystaten utenfor Afrikas sørøstlige kyst.

Som barn ble Sigrun også trigget av alle historiene som ble fortalt hjemme; om kulturen og menneskene fra misjonsmarken; om språket; og de gassiske sangene som ble sunget i Norge. Til tross for at beretningene var «pakket inn i misjonsfortellinger», uløste de likevel stor en interesse og nysgjerrighet for Afrika.

Dyr og kunst

Sigrun Werner vokste opp i Nannestad, og har tegnet så lenge hun kan huske.

Som barn ble hun inspirert av en bok av den den kjente britiske zoologen og forfatteren Gerald Malcolm Durrell, som beskrev hvordan man kan være naturforskere i sin egen hage og skog nær deg. Boken som hun fikk av sine foreldre som 11-åring, grep hun begjærlig og tegnet det hun så og skriv ned egne observasjoner i nærmiljøet basert på oppskriftene fra boken. Som barn trodde hun at kursen var lagt. Drømmen var å bli zoolog.

Men så, under året på Rønningen folkehøyskole fikk hun anledning til å vie seg helt til tegning, maling og keramikk.

- Da var det gjort! Jeg ville bli kunstner og søkte meg inn på kunstskoler, forteller Sigrun.

Først ble det kunststudier på Strykejernet i Oslo, med studieopphold i Firenze med italiensk språk og kunst. Her fortapte hun seg i renessansekunsten og spesielt Michelangelos verker. Etter hvert tok hun Examen philosophicum og studier i italiensk og kunsthistorie ved Universitet i Oslo. Sigrun avsluttet kunstutdanningen med læretid hos maler og billedhugger Jan Valentin Sæther, som var professor i figurativt maleri ved Statens kunstakademi. Han debuterte i kretsen rundt Odd Nerdrum. Sæther inspirerte Sigrun til å starte med oljemaleri, og fikk kyndig veiledning av han. Sigrun gikk fem år i lære hos Sæther.

- Disse fem årene ble svært viktige for meg. De var både spennende og lærerike, forteller hun.

Etter utdannelsen gikk hun inn i deltidsstillinger, laget egne kunstutstillinger og tok oppdrag. Sigrun har hatt en rekke separat- og gruppeutstillinger, og større prosjektutstillinger basert på sitt frivillige arbeid i Afrika. Hun har mottatt stipender, illustrert bøker, tegnet for Dyrebeskyttelsen, vært festivalkunstner på Svalbard, jobbet som konseptutvikler for spillefilm.

I dag bor hun i Skogbygda i Nes kommune, der hun arbeider som utøvende kunstner og drift av «Årnes Tegne- og Maleskole» som hun eier. Hun er lærer i visuell kunst på Nes kulturskole, og sitter i styret til Nes kunstforening, der hun er leder for utstillingene. I kunstforeningen finner hun mye inspirasjon i møte med kolleger i styret, blant medlemmene og kunstnerne hun møter.

Tigern på Jernbanetorget

Sigrun og jeg møtes utenfor bronsetigeren på selveste Den internasjonale tigerdagen, i vrimmel av turister. Jeg spør hva hun synes om Oslo-tigeren?

- Jeg liker tigeren på Jernbanetorget veldig godt. Er nok litt svak for den ja, humrer Sigrun, og røper at hun har litt planer med den til neste år. Mer får jeg ikke vite.

Tigeren på Jernbanetorget ble gitt som gave og reist i 2000 i anledning Oslos 1000-årsjubileum, valgt på bakgrunn av kallenavnet "Tigerstaden". Hovedstaden ble omtalt som farlig og uvennlig i kamp med hesten som representerte den trygge landsbygda. Konflikten stammer blant annet fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt "Sidste Sang" fra 1870, basert på hans vanskelige opphold i byen. Nasjonalforfatteren Bjørnsons identifiserte seg – som mange andre - med hesten. Vi finner navnet i senere litterære fremstillinger, blant andre Christian Krohg.

Da Oslo kommune bestemte seg for å ta tigeren fram under byjubileet reiste mange historieinteresserte bust. Man mente at viltnemnda i Oslo ikke hadde registrert tigre i Oslo de siste 2000 år. Andre mente Oslo nettopp var en tigerstad, særlig de som kom fra bygdene var enige: Byen var vill og farlig og egner seg best på avstand.

Men tigeren i Oslo har kommet for å bli. Etter hvert har byens økenavn blitt til et honnørord. I dag er navnet assosiert med en dynamisk og internasjonal storby, som folk er stolte av. Reiselivsnæringen har tatt tigeren til sitt bryst, og tolker Tigerstaden som et spennende sted hvor mye skjer, og langt fra farlig.

1500 tigre i fangenskap

Verre er det med «Panthera Africa Big Cat Sanctuary» utenfor Stanford i Sør-Afrika, som kan være et risikabelt sted å avlegge en visitt. I Sør-Afrika er det omkring 1500 tigre i fangenskap, en oppdrettsindustri der kroppsdelene går til utlandet. Dette har utløst en bekymring for dyrevelferden, og oppdrett av store katter i Sør-Afrika har konsekvent blitt kritisert for deres dårlige forhold. I dag finnes reproduserende tigerbestander kun i åtte land: Bangladesh, Bhutan, India, Indonesia, Malaysia, Nepal, Russland og Thailand. India har den største gjenlevende tigerbestanden, og den utgjør litt over halvparten av verdens ville tigre.

Møtet med «Panthera Africa og norske Cathrine Cornwall-Nyquist og sørafrikanske Lizaene Cornwall-Nyquist, som grunnla reservatet, gjorde et sterkt inntrykk på Sigrun. Dette er et fristed. Lizaene og Cathrine har laget et tilfluktssted som gir de et sikkert, trygt og velstående hjem for store katter som har levd i fangenskap. Reservatets mål er å ta vare på dyrene og samtidig bidra til å øke bevisstheten om etisk og helhetlig dyrebehandling.

Cathrine og Lizaene er også involvert i et myndighetsprosjekt i Sør-Afrika, der målet er på lang sikt å avvikle avl, beinhandel, jakt og uetisk bruk av store kattedyr som turistattraksjoner. En av de mest populære produktene er tigerben-vin, som er en alkoholholdig drikk med tigerben som hovedingrediens.

Foto: Knut Werner Lindeberg Alsén
Foto: Knut Werner Lindeberg Alsén
Foto: Knut Werner Lindeberg Alsén
Foto: Knut Werner Lindeberg Alsén
Cathrine Cornwall-Nyquist og Lizaene Cornwall-Nyquist. Foto: Foto: Panthera Africa
Cathrine Cornwall-Nyquist og Lizaene Cornwall-Nyquist. Foto: Foto: Panthera Africa
Ungløven «Africa». Tegning: Sigrun Werner (Copyright)
Ungløven «Africa». Tegning: Sigrun Werner (Copyright)
Foto: Privat
Foto: Privat

Nytt kunstprosjekt

Etter besøket på «Panthera Africa» beholdt Sigrun og Cathrine kontakten. Nå jobber de sammen for å lage et stort kunstprosjekt inspirert av dyrene som bor i reservatet i anledningen organisasjonens 10-årsjubileum. Under studieoppholdet som er planlagt i august, skal Sigrun møte de ville dyrene, høre om deres historier, lage skisser og samle inspirasjon til bildene som bli det sentrale i prosjektet. Hun skal også sette seg mer inn i arbeidet til grunnleggerne av «Panthera Africa». Slektsnavnet Panthera stammer opprinnelig fra det gammelgreske ordet som oversatt betyr «All beistet».

Med Cathrines kunnskap og min kunst skal vi sette søkelys på arbeidet til «Panthera Africa» og behandlingen av dyrene. Gjennom prosjektet skal vi også belyse både de negative og positive effektene som turismen pådrar rovdyrene i Afrika, sier hun. Planen er å arrangere kunstutstillinger, gi foredrag og gjennomføre ulike events der vi skal fortelle dyrenes historier, som er både hjerteskjærende og hjertevarmende. Prosjektet skal gjennomføres i både Norge og Sør-Afrika, sier Sigrun. - Dette er nok en ny drøm der jeg kan kombinere kunst og dyreinteressen min, forteller Sigrun.

Samtalen med Sigrun går mot slutten. Vi ser gjennom tegninger hun har tatt med til Oslo. Så pakker vi ned og går vi ut til bronsetigeren for fotografering.

Den internasjonale tigerdagen 

Møtet med Sigrun er på Den internasjonale tigerdagen. Dagen er opprettet for at verden kan øke bevisstheten om bevaring av tigeren. Dagen som ble grunnlagt i 2010 på et internasjonalt toppmøte mellom «tigerlandene» på bakgrunn av at 97 prosent av alle ville tigre hadde forsvunnet i forrige århundre, med bare rundt 3000 igjen i live i dag.